Det kan være godt å gi seg tid til å gå sakte og til
å leve med ettertankens tempo.

 

Denne veiledningen kan ikke fange opp alle situasjoner rundt et dødsfall, men vil trekke fram noen situasjoner som vil være felles for mange.

 

Når døden inntreffer

I dag er det mange som dør på sykehus og sykehjem. Der kan en få hjelp til å stelle den døde på en verdig måte og det er også ordninger for å markere at noen er døde. De nærmeste pårørende kan oppleve et eget fellesskap i samtale og stillhet før den døde blir flyttet ut fra institusjonen. Noen steder er det tradisjon å synge salmer ved den døendes seng. Disse salmene kan gjentas slik at den døde ”synges ut” sammen med bønnen Fadervår. Det samme kan gjøres når noen dør i sitt hjem.Ved ulykker og brå død vil det være behov for å snakke med politi, lege, ambulansepersonell og andre som kan lytte til spørsmål og gi konkrete opplysninger om hendelsesforløp og dødsårsak. For noen er det trygt å ha med en venn eller en prest som støtte i disse samtalene. I slike situasjoner er det viktigere å bringe på det rene hva som har hendt enn å være opptatt av det praktiske rundt gravferden.

 

Gravferdsloven

Bestemmelsene om hvem som har ansvar for å skaffe legeerklæring om dødsfallet, melde det til myndighetene og ta ansvar for gravferden finnes i Lov om kirkegårder, kremasjon og gravferd (Gravferdsloven). Denne loven kan lastes ned her. Det er mulig for de pårørende selv å bestemme hvem som skal ha dette ansvaret, aldersgrense for en slik beslutning er 18 år (gravferd) eller 15 år (kremasjon). Et begravelsesbyrå kan ta hånd om alle praktiske spørsmål i forbindelse med dødsfallet. De pårørende må derfor avgjøre om og i hvilken grad de skal bruke et byrå, eller om de vil gjøre det meste selv. Et spørsmål som ganske tidlig blir aktuelt er hvilken kiste en skal velge. Det er flere modeller å velge mellom og det kan være betydelige prisforskjeller.

 

Gravferd eller kremasjon

Hvis ikke den avdøde selv har tatt en bestemmelse om kremasjon eller gravferd og det heller ikke er bestemte vedtekter lokalt, må de pårørende ta en avgjørelse ganske snart. Dersom de pårørende er uenige kan det være klokt å kontakte prest eller en annen man har tillit til og trekke denne med i samtalen før en eventuell uenighet låser seg.

 

Tidspunkt og sted

I Norge er det tradisjon for offentlighet rundt kremasjon og gravferd dersom ikke avdøde selv har gitt uttrykk for noe annet eller det er andre grunner. Vanligvis skal gravferden skje innen åtte dager etter dødsfallet. Mange menigheter har vanligvis ikke gravferd alle dager i uken slik at det er nødvendig å avklare tidspunktet med menighetskontor eller prest. Mange familier har egne gravsted, men i en tid med stor mobilitet vil noen trenge litt tid til å bestemme hvor den døde skal bli begravd. De fleste ønsker gravsted på en kirkegård de kan besøke forholdsvis regelmessig. Gravferdsloven forklarer rettigheter og økonomi i forbindelse med gravstedet. Den kan lastes ned her.

 

Gravferden annonseres gjerne i de aviser som blir lest av avdødes familie og kjente. Det er mest vanlig å bruke kors i annonsen når gravferden skjer fra kirke eller kapell, men det er også mulig å velge andre symbol.

Båreandakt

De pårørende kan ha behov for å se den avdøde i kisten før gravferden. Dette kalles syning og kan avtales gjennom byrået eller direkte med menighetskontoret (i Oslo er det gravferdsetaten). Kirken har en egen ordning for båreandakt knyttet til syningen. Hvis det er ønskelig at en prest deltar, kontaktes presten eller menighetskontoret der kisten står.

 

Planlegging av seremonien

I de fleste menigheter skjer planleggingen av seremonien sammen med den presten som skal delta i gravferden og med et eventuelt byrå. Når presten får beskjed fra menighetskontoret eller byrået tar han eller hun kontakt med de pårørende. Hvis avdøde har gitt klart uttrykk for hvordan gravferden skal skje, bør det respekteres. Ordningene for gravferd og kremasjon er regulert i kirkens gudstjenestebok. Det er viktig at pårørende sammen med prest og organist finner salmer, bibelord, musikk og andre innslag som gjør samlingen til en verdig avskjed og en god minnestund.

 

Start på sorgarbeidet

Samtalene mellom pårørende og kirkens ansatte er en viktig del av sorgarbeidet. Her vil momentene til minneordene blir avklart og dessuten om de pårørende eller presten skal framføre disse. Det må også avklares om det skal legges kranser på kista og hvem som eventuelt vil gjøre det. Også hvem fra familien som ønsker å takke de frammøtte ved graven, og hvem som vil være med å bære (når det ikke er kremasjon), blir gjerne avklart under planleggingen av selve seremonien.

 

Blomster eller minnegave

Døden skal ikke forskjønnes, men blomster er en måte å hedre den avdøde på. De fleste vil derfor bruke blomster når de pynter til gravferd., men det bør vises måtehold i bruk av blomster, kranser og liknende.

Noen ønsker en minnegave til et formål den avdøde har hatt et nært forhold til istedenfor blomster til pårørende og ved kisten. Enkelts steder er det egne ordninger med penger til lokale blomsterfond i stedet for kranser og bårebuketter. Det bør framgå av dødsannonsen hva de pårørende ønsker.

 

Minnesamling

Mange steder er det fortsatt vanlig å invitere alle som har vært med i gravferden til en minnesamling etterpå. I noen grad vil omstendighetene rundt dødsfallet avgjøre om man vil ha minnesamvær eller ikke. For den som er i sorg kan det gi trygghet å gå inn i og videreføre denne tradisjonen.

 

Når noen i nær familie eller vennekrets dør er det viktig å våge å snakke om tapet, sorgen, savnet og om håpet og himmelen. Slik kan fellesskapet for de som er igjen berikes. Kirken har et språk for dette som også kommer til uttrykk i søndagens gudstjeneste, i samtalegrupper og i sjelesørgeriske samtaler.

 

Den Norske Kirke

Bergliveien - 2130 Knapper - Kontor: 62 97 16 80 / 91 33 58 32 - Fax: 62 97 16 49 - E-mail: postmaster@ronnaugs.no