Dette er en veiledning for pårørende når noen dør. Den gir råd om hvordan man kan takle situasjonen, om bestemmelser i loven om gravferd og om tidspunkt og sted for gravferden. Denne veiledningen kan ikke fange opp alle situasjoner rundt et dødsfall, men vil trekke frem noen situasjoner som vil være felles for mange.
Så snart Rønnaug's Begravelsesbyrå har mottatt legeerklæring om dødsfall, blir dødsfallet meldt til tingretten og kirkevergen.
Vi gjør oppmerksom på at ingen har rett til å disponere avdødes etterlatte verdier uten at skifteretten har samtykket eller gitt den nødvendige skifteattest i anledning dødsfallet.
Gravferdsloven regulerer hvem som har rett og plikt til å sørge for gravferden.
§9 Den som har fylt 18 år, kan i skriftlig erklæring fastsette hvem som skal ha rett til å sørge for egen gravferd. Erklæringen skal være underskrevet og datert. Dersom det ikke foreligger erklæring som nevnt i første ledd, har avdødes nærmeste rett til å besørge gravferden: ektefelle / samboer som har levd i ekteskapslignende forhold, barn, foreldre, barnebarn, besteforeldre, søsken, søskens barn og foreldres søsken.
Som hovedregel får offentlige kontor melding om dødsfallet. Dette gjelder tingrett, folkeregister, trygdekontor, menighetskontor, kirkegård og kirkeverge. Organist og prest mottar også melding om dødsfallet uten at familien tar kontakt.
Andre instanser bør også få melding om dødsfallet. Dette må familien selv ta hånd om. Vi er selvfølgelig behjelpelige om det behøves.
I dag skjer de fleste dødsfall på institusjon, enten på sykehjem eller på sykehus. Avdøde blir stelt på avdelingen, det blir fylt ut en dødsattest, og familien får tilbud om å komme og se avdøde. Generell informasjon blir gitt, og familien blir rådet til å ta kontakt med et begravelsesbyrå.
Rønnaug's Begravelsesbyrå kan hjelpe familien med oppsett og oversending til alle landets aviser.
I dag er det mange som dør på sykehus og sykehjem. Der kan en få hjelp til å stelle den døde på en verdig måte og det er også ordninger for å markere at noen er døde. De nærmeste pårørende kan oppleve et eget fellesskap i samtale og stillhet før den døde blir flyttet ut fra institusjonen. Noen steder er det tradisjon å synge salmer ved den døendes seng. Disse salmene kan gjentas slik at den døde ”synges ut” sammen med bønnen Fadervår. Det samme kan gjøres når noen dør i sitt hjem.Ved ulykker og brå død vil det være behov for å snakke med politi, lege, ambulansepersonell og andre som kan lytte til spørsmål og gi konkrete opplysninger om hendelsesforløp og dødsårsak. For noen er det trygt å ha med en venn eller en prest som støtte i disse samtalene. I slike situasjoner er det viktigere å bringe på det rene hva som har hendt enn å være opptatt av det praktiske rundt gravferden.
Bestemmelsene om hvem som har ansvar for å skaffe legeerklæring om dødsfallet, melde det til myndighetene og ta ansvar for gravferden finnes i Lov om kirkegårder, kremasjon og gravferd (Gravferdsloven). Denne loven kan lastes ned her. Det er mulig for de pårørende selv å bestemme hvem som skal ha dette ansvaret, aldersgrense for en slik beslutning er 18 år (gravferd) eller 15 år (kremasjon). Et begravelsesbyrå kan ta hånd om alle praktiske spørsmål i forbindelse med dødsfallet. De pårørende må derfor avgjøre om og i hvilken grad de skal bruke et byrå, eller om de vil gjøre det meste selv. Et spørsmål som ganske tidlig blir aktuelt er hvilken kiste en skal velge. Det er flere modeller å velge mellom og det kan være betydelige prisforskjeller.
Hvis ikke den avdøde selv har tatt en bestemmelse om kremasjon eller gravferd og det heller ikke er bestemte vedtekter lokalt, må de pårørende ta en avgjørelse ganske snart. Dersom de pårørende er uenige kan det være klokt å kontakte prest eller en annen man har tillit til og trekke denne med i samtalen før en eventuell uenighet låser seg.
I Norge er det tradisjon for offentlighet rundt kremasjon og gravferd dersom ikke avdøde selv har gitt uttrykk for noe annet eller det er andre grunner. Vanligvis skal gravferden skje innen åtte dager etter dødsfallet. Mange menigheter har vanligvis ikke gravferd alle dager i uken slik at det er nødvendig å avklare tidspunktet med menighetskontor eller prest. Mange familier har egne gravsted, men i en tid med stor mobilitet vil noen trenge litt tid til å bestemme hvor den døde skal bli begravd. De fleste ønsker gravsted på en kirkegård de kan besøke forholdsvis regelmessig. Gravferdsloven forklarer rettigheter og økonomi i forbindelse med gravstedet. Den kan lastes ned her.
Gravferden annonseres gjerne i de aviser som blir lest av avdødes familie og kjente. Det er mest vanlig å bruke kors i annonsen når gravferden skjer fra kirke eller kapell, men det er også mulig å velge andre symbol.
De pårørende kan ha behov for å se den avdøde i kisten før gravferden. Dette kalles syning og kan avtales gjennom byrået eller direkte med menighetskontoret (i Oslo er det gravferdsetaten). Kirken har en egen ordning for båreandakt knyttet til syningen. Hvis det er ønskelig at en prest deltar, kontaktes presten eller menighetskontoret der kisten står.
I de fleste menigheter skjer planleggingen av seremonien sammen med den presten som skal delta i gravferden og med et eventuelt byrå. Når presten får beskjed fra menighetskontoret eller byrået tar han eller hun kontakt med de pårørende. Hvis avdøde har gitt klart uttrykk for hvordan gravferden skal skje, bør det respekteres. Ordningene for gravferd og kremasjon er regulert i kirkens gudstjenestebok. Det er viktig at pårørende sammen med prest og organist finner salmer, bibelord, musikk og andre innslag som gjør samlingen til en verdig avskjed og en god minnestund.
Samtalene mellom pårørende og kirkens ansatte er en viktig del av sorgarbeidet. Her vil momentene til minneordene blir avklart og dessuten om de pårørende eller presten skal framføre disse. Det må også avklares om det skal legges kranser på kista og hvem som eventuelt vil gjøre det. Også hvem fra familien som ønsker å takke de frammøtte ved graven, og hvem som vil være med å bære (når det ikke er kremasjon), blir gjerne avklart under planleggingen av selve seremonien.
Døden skal ikke forskjønnes, men blomster er en måte å hedre den avdøde på. De fleste vil derfor bruke blomster når de pynter til gravferd., men det bør vises måtehold i bruk av blomster, kranser og liknende.
Noen ønsker en minnegave til et formål den avdøde har hatt et nært forhold til istedenfor blomster til pårørende og ved kisten. Enkelts steder er det egne ordninger med penger til lokale blomsterfond i stedet for kranser og bårebuketter. Det bør framgå av dødsannonsen hva de pårørende ønsker.
Mange steder er det fortsatt vanlig å invitere alle som har vært med i gravferden til en minnesamling etterpå. I noen grad vil omstendighetene rundt dødsfallet avgjøre om man vil ha minnesamvær eller ikke. For den som er i sorg kan det gi trygghet å gå inn i og videreføre denne tradisjonen.
Når noen i nær familie eller vennekrets dør er det viktig å våge å snakke om tapet, sorgen, savnet og om håpet og himmelen. Slik kan fellesskapet for de som er igjen berikes. Kirken har et språk for dette som også kommer til uttrykk i søndagens gudstjeneste, i samtalegrupper og i sjelesørgeriske samtaler.
En Humanistisk gravferd er en verdig markering av livets slutt med minnestund. Fritt for religiøst innhold, med fokus på avdøde. Tale, musikk og dikt er i tråd med avdødes livssyn og livsløp. Humanistisk gravferd er en verdig og høytidelig seremoni til minne om og med fokus på avdøde. Seremonien er uten prest eller annen kirkelig representant og uten jordpåkastelse eller annet religiøst rituale. Alle som ønsker det kan velge Humanistisk gravferd.
Om pårørende familie ser det naturlig med en humanistisk seremoni, kan det uttrykkes overfor byrået som da ringer Human-Etisk Forbunds aktuelle fylkeskontor for å melde oppdraget. Kontaktpersonen på vårt fylkeskontor sørger for gravferdstaler. Taleren tar deretter umiddelbart kontakt med de pårørendes kontaktperson for å melde sin bistand og avtale hjemmebesøk. Fylkeskontoret kontakter byrået og bekrefter oppdraget. Våre talere er kurset for oppgaven som taler og seremonileder, og er voksne og trygge personer. De gjør i funksjonen en parallell jobb sammenlignet med prestens jobb, men har ikke funksjon som sjelesørger eller medmenneske.funksjon i forhold til sorgbearbeiding. I slike situasjoner er våre talere kun et forstandig
Mange velger å tilpasse gravferden både i tråd med avdødes og familiens ønsker, samt i tråd med lokale skikker. For å gi minnestunden et mer personlig preg kan det velges musikkstykker, sang og dikt som avdøde var glad i. Det er en selvfølge at det i en humanistisk seremoni ikke forekommer religiøse innslag. De pårørende eller byrået kontakter medvirkende (organist, solomusikere etc.). Det er ingen faste innslag og ingen formelle krav til selve programmet ved Humanistisk gravferd. En seremoni har gjerne et variert program av en viss varighet og gir de frammøtte en opplevelse av tradisjon, høytid, verdighet, mening og innhold. Programmet forløper av seg selv uten konferansier.
En humanistisk gravferd kan avholdes i lokaler med et verdig preg og hvor utleier tillater slik bruk. Kommunale gravkapell (bårehus), offentlige krematorier, sykehuskapell og sykehjemskapell kan brukes av alle. Eventuell religiøs/kristen utsmykking kan, om ønskelig og mulig, tas ned eller dekkes til. Byråene formidler gjerne kontakt for bruk av lokale. Et verdig og høytidsstemt lokale har stor betydning for en god opplevelse av seremonien. Seremonien kan også holdes i hjemmet. Seremonien kan avholdes uten kiste, det vil si med kun et bilde av avdøde og/eller med urne. Dette kan være aktuelt hvis legemet er donert til forskning, ved seremoni etter kremering, ved urnenedsetting eller ved askespredning.
Noen er bekymret for hvor de blir og om de blir gravlagt hvis de ikke er medlem av Den norske kirke. Det er nedfelt i norsk lov at alle borgere skal gravlegges (i kiste) eller bisettes (i urne) på gravlunden (kirkegården). Ingen skal gravlegges "utenfor kirkegården". Det finnes ingen "humanistisk gravlund", men noen gravlunder (kirkegårder) har et felt som ikke er vigslet, dvs. der de med ikke-kristen trosretning kan gravlegges om de pårørende ønsker det. For humanister og ikke-religiøse har vigsling ingen betydning: Ord er ord og jord er jord.
Kanskje du trenger veiledning gjennom denne tunge tiden? Vi er her for å hjelpe deg med å skape en minneverdig og meningsfull seremoni som ærer den avdøde på en verdig måte. Kontakt oss i dag for å diskutere dine behov og la oss hjelpe deg med å ta de nødvendige stegene for å planlegge en verdig begravelse.
Det kan være godt å gi seg tid til å gå sakte og til å leve med ettertankens tempo.
Denne veiledningen kan ikke fange opp alle situasjoner rundt et dødsfall, men vil trekke fram noen situasjoner som vil være felles for mange.